Hilsen fra Portugal - høsten '21

Noen ærlige ord fra oss om livet som misjonærer, familie med 3 barn i et annet land og det å leve livet med Jesus i det daglige.

Når jeg setter meg ned for å skrive noen ord til dere der hjemme om hvordan det går med oss som familie, og hva vi kan melde om av nyheter i misjonstjenesten, så går det mange tanker gjennom hodet… Det kan være vanskelig å skrive et brev om å leve for Jesus i det daglige, det jevne, det “kjedelige”, mens de på andre siden kanskje forventer vekkelsesmøter, mirakler og store folkemengder.

Nå er det jo ikke sikkert at det er akkurat det som forventes av oss, men idag har jeg hvertfall lyst til å være litt ærlig om hvordan disse 2 årene her i Portugal har vært for oss.


Levende steiner…

Siden vi flyttet hit til Portugal for litt over 2 år siden nå, har vi hatt et ønske om å nå ikke-troende mennesker med evangeliet om Jesus. Dette er vel ikke noe revolusjonerende for misjonærer, det er jo selve essensen av misjon. Bibelen forteller oss at tempelet, Guds bolig nå ikke lenger er et fysisk sted bygget av diverse materialer, men at vi som troende er levende steiner som settes sammen til en bolig for Gud. Vårt fokus og ønske her nede har derfor vært at vi vil “være” kirke/menighet i mye større grad en det å “gå i/til menighet”. Vi har derfor bevisst ikke oppsøkt det å gå i allerede etablerte menigheter for å nå de som allerede har tatt i mot Jesus, men vi har forsøkt å være Guds menighet der hvor vi er, midt i blant alle de som ikke tror.

Det har som mange av dere kanskje har fått med dere, eller kanskje ikke, betydd at vi har vært samlet en liten gruppe i vårt hjem, deres hjem eller andre steder. Der vi har forsøkt å leve ut livet med Jesus, vi har bedt, lest, samtalt, grått og ledd sammen. For mange er dette kanskje ikke det man er vant til, menigheten uten de vanlige ingrediensene som: søndagsmøte, 40 minutters preken, barnearbeid, møtelokale, lovsang med band for å komme i “stemning” og andre aktiviteter vi er vant til… men vi tror absolutt at de essensielle delene av livet med Jesus, det som Han har befalt, er tilstede. Da snakker vi om det å elske hverandre inderlig som søsken, elske Gud med hele oss selv, be, lese, lære og gjøre Ordet.

Vi har brukt mye av tiden vår til å være sammen med ikke-kristne familier og venner som vi har truffet her nede. Her er det folk vi har truffet “tilfeldig eller Gudfeldig”, mennesker vi har truffet gjennom sport, foto og andre helt dagligdagse gjøremål. Mennesker som er tvilende til om det finns en Gud, som i en diskusjon vil argumentere for at det ikke finns en Gud, men som vi allikevel når ved å gjøre som vi oppfordres til i 1 Petersbrev 2:12: “Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer.”


Er dette veien Gud?

Jeg vet at dette kan være en annerledes måte å leve livet med Jesus på enn mange er vant til, og det er det jo for oss også. Det hadde vært mye lettere å gå 110% inn i en etablert menighet, gjort vanlige kristne aktiviteter for mange av de som allerede har trodd på han i tiår. Det hadde vært mange flere ting vi kunne skrevet tilbake om i nyhetsbrev, sterke møter, lovsang og alt vi er vant til. Ikke noe galt i det, men likevel ville vi kanskje spurt oss om det samme som vi spør oss om idag, er dette veien Gud? Vi tror at Gud har lagt på vårt hjerte at vi skal nå de som ikke tror, de som ikke går på møte hver søndag. Målet er etterfølgere av Jesus, som elsker hverandre inderlig som søsken, som ber og lever ut Ordet i det helt alminnelige og hverdagslige.

Dette er utfordrende for oss, fordi det er ikke pent, pyntelig og perfekt kristenliv. Det er ikke en god prestasjon hver søndag. Det er åpent, ærlig og til tider “messy” for å si det på godt norsk. Vi ser hverandre på vårt beste og vårt værste. Når vi pent ber med lukkede øyne, og når vi skriker etter barna som går i tottene på hverandre. Ingen fasader å hjemme seg bak, og alle åpent ærlige om at vi er svake mennesker som trenger en frelser og trenger hverandre.


Foreldreløse og enker

I Jakobs brev 1:27 leser vi at “En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden”.

Dette er en annen utfordringe vi kjenner på daglig, da vi stort sett i alle år vi har vært i misjonstjeneste tidligere har hatt dette som fokus. Blant gatebarn i Brasil og i arbeidet i Mexico var jo alltid dette vårt område. Vi tror virkelig at de som ikke kan klare å hjelpe seg selv ligger spesielt på Guds hjerte, og derfor på vårt hjerte. Vi må være såpass ærlige å si at vi savner veldig dette i vårt daglige liv, og vi ber til Gud at han må vise oss hvordan vi kan tjene de foreldreløse og enker. Om det er her eller andre steder.

De som kjenner oss og har fulgt oss vet at dette er noe som ligger veldig på vårt hjerte, og noe som vi også har et sterkt ønske om å lære barna våre. Vår bønn er at Herren leder oss, og at vi må få lov til å leve i sentrum av Hans vilje for våre liv.


Veien videre…

Som jeg sa i begynnelsen av dette brevet, så er det mange tanker som går gjennom hodet når jeg nå skriver til dere. Vi er så takknemlige for alle som er med oss, som ber for oss, og støtter oss. Det er godt å vite at vi ikke er alene, selv om vi til tid kan føle oss alene. Det er vanskelig noen ganger å skrive et nyhetsbrev som vi ofte ikke får en eneste tilbakemelding på, i motsetning til et bilde av barna på stranda som får 200 “likes”.

Så når vi nå går løs på et nytt år, så kan vi ikke annet enn samstemme med Paulus ord i Filipperne 3:12 “Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus”.

Vi tror ikke at vi har forstått alt, og gjør alt rett… vi ser ikke alltid hvor dette skal ende, men som vi gjør i vår menighet så også i livet og tjenesten. Vi vil være ydmyke, ærlige og åpne for rettledning og råd både fra Gud og mennesker. Også prøver vi hver dag å høre Hans stemme og gå dit Han kaller, elske de Han har betrodd oss og være levende steiner i Guds bolig her på jord.

Ellers fortsetter vi også med arbeidet på skolene dette året, vi vil nå få ansvar for skolene her i nærheten av hvor vi bor. Skolestart i Portugal er litt som Jesu gjenkomst, ingen vet dagen eller timen, men det gjelder å være klar. Barna begynner nå mandag 20. september men vi vet ennå ikke hvilke skoler, og når timene våre kommer til å bli, men det er slik hvert år.

Ellers gleder vi oss også veldig til å få besøk fra Betania Stathelle nå i Oktober, det blir veldig stas å treffe de som kommer ned.

Ellers vil vi melde barna på basketball, både for at de skal kunne drive på med sport og være i aktivitet, men også for at vi skal treffe flere mennesker og kunne være Guds bolig der også.

Torbjørn fortsetter også med å ta bilder på fotball og basketkamper, det har vært en fint måte å gjøre noe han liker samtidig som han treffer mange mennesker som vi heller ikke treffer på søndagsmøte. Her finnes det noen drømmer om en tjeneste, men det kommer litt an på både respons og hva som blir lov pga Covid regler fremover.

Vi er også av og til sammen med andre levende steiner i Riverside Internation Church like i nærheten av huset. Samtidig som vi jevnlig treffer Ungdom i Oppdrag folkene og hjelper dem når det trengs.

Håper alt er bra med dere, at dere tåler at vi er litt ærlige.. Vi tåler det tilbake også. Så ber vi virkelig om at Gud må lede, styrke og bruke dere alle. Frykt ikke! Stå fast i troen, selv om ting skulle bli vanskelig og selv om pga diverse ting vi ikke kan gjøre alt som vi pleier å gjøre. Gud er større og Gud er trofast!


Masse klemmer fra Torbjørn, Sara og barna.